Jan Hedrèn ny sportssjef i DNT

På tide at trav-Norge tar del i overgangsvinduet. Dette er Roger Walmann og resten av pakka merket travsuksess abroad, bare andre veien...

Dette er akkurat det man trengte i en tid da man trodde løpet var kjørt. At fotballen og produksjon av bananpålegg (som om noe med banan kunne bli overgått av bananen selv utenom kanskje likørversjonen) hadde misbrukt kvota, fordøyd og brutt den ned.

Dette er dog en vitamininnsprøytning, i det man merket at tennene satt løsere, at kaliumen i kroppen hadde tatt overhånd og medført krampe og huden hadde gått seg blekere og skallen etter hvert tommere og nær blitt dehydrert - i en historie oppsummert med mindre å bite i, fylt med en stadig mer truende og verre fornemmelse av å bevitne jevnt færre severdigheter, i et miljø av truende tørke og mangel på sportslig DRIVE.

Dette er IKKE en idiot på tur, Karl Pilkington, Trond Giskes ukjente halvbror, eventuelt tvilling, skilt ved fødselen. Dette er noe enda bedre. Dette er en minister rett fra sportsdepartementet. Som evner å dempe en ball. En rak Bjørn Borg for Vegard Ulvangs tragiske sokker som koker bort på 40 grader, og en Grand Slam og game, set, match og terapeutisk nål for Bjørn Dæhlie og hans oppblåste ego. En som verken er satt i en rolle som blir oppgitte sukk, irritasjon og latter til del, eller alt sammen parret med indignasjon, stadig på middels varme, med ubrukelige sokker som utgang.

Dette er rett og slett å dra en vinner, solsystem unna Dæhlie, Ulvang og travsportsjefer heromkring. Sveriges første mann på månen var nok Stefan Tarzan Melander. Gudene vet om ikke sportsjefene var blant dem som stod nær i kø, sammen med andre aktører der oppe i romskipet da det landet. At Åke Svanstedt var med, skal ikke betviles (han kom kanskje andre veien, snek seg med tilbake til Jorden, som den alienen han er). Like lite skal Svanstedts status som grønn mann og alien betviles, som det faktum at nordmennene ikke ens var i nærheten. Vi prater en annen verden, alle veier.

Dette er et lite steg å ta for denne karen fra Dala-travet, men det er definitivt et stort steg for menneskeheten fra Kristiansand og oppover til Karasjok.

Har, om det skulle råde noen tvil, i flere stunder enn noen lyn-hvermannsen where ever og whenever sittet og klekket og tygget svensketravets V65, år og dag og vel så det før noen kunne stave l ø p s a r k i v og særlig søndagers formiddagsmorroner i årene før hverdags-V65 ble introdusert, med løpene på Romme og der Ego Boy ligger begravet (husker ikke navnet på banen...) som vante hallelujasaker til kirkeklokker og der dette aldri har vært med kjedelige forusetninger. 15 bakom bilen kom først her. Høyere grunnlag for spor 7,8, 11 og 12 også. Hundreogtyve meter tillegg med opptil seks og syv volter i kaldblodsløp. Hoppeløp med 20 meters tillegg for millionøser, med gråstein etter Comets Tail som holdt unna foran. Genistreker signert og levert av vår nye mann. Vanlig kost på Rättvik var det til lunch at V4 ga femsifret, og V5en var uløselig, grunnet nevnte forutsetninger. ALDRi i Norge whatsoever har dette vært regelen, bare myggen på Magnor har nok vært i nærheten om sommeren. Godt å vite at disse påfunnene har funnet veien videre... og gått ned for landing i gamlelandet.

Verden går framover... Det er sluttlekt for norske sportsjefer. Disse som jevnt har hoppet 1 meter og 20 ved såvidt å lette fra bakken må nå legge om stilen, det var det man gjorde på 60-tallet ,også i Sverige. Dette landet ligger 40 år etter, med eller uten månelanding eller Cosmic SJ. Over natten kom frelsen. Man trenger ikke være Patrik Sjøberg for å ta av heretter. Det holder lenge med en svensk sportsjef, noen streker fra denne og en gamp på vei opp, tobent som firbent, og godtgående, en pakkeløsning av innovativitet og med erklært støtte fra seriøst hold.

We Take Care Of Our Own, Bruce Springsteen, ryktene sier at det er en ironisk tittel - faktum er at det blir soundtrack også for travnorge i vår. Land of Hope And Dreams, et spor også for travsporten, here we go...